Ynskjeøkt: Spesialpedagogikk.

Barn er som folk flest – forskjellige. Noen barn skiller seg mer ut enn andre barn. Dette kan for eksempel vise seg som kognitive problemer som lese- og skrivevansker, dyskalkuli, MBD, ADHD. Fysiske som rullestolbrukere hørsels- og synshemmede. Emosjonelle problemer som omsorgssvikt, vansker i hjemmet, psykiske problemer, mobbing. Dette gjør at skolen ikke kan stille de samme kravene til alle elevene på alle områder. Læringsoppgavene skal gi mening og være sik at elevene få vokse og utvikle seg allsidig.

Spesialundervisning er en form for tilpasset opplæring som blir gitt til elever med en eller annen form for funksjonssvikt. Dette krever spesiell kompetanse fra læreren.

Det er flere måter å legge til rette for slik undervisning. Det jeg mener er viktig med individuelt tilpasset opplæring er at ikke eleven selv føler seg stigmatisert ved å bli tatt ut av klasserommet alene for å bli gitt ”ekstratimer”. Jeg vet at dette må gjøres dersom den individuelt tilpassede opplæringen skal gå over lengre tid og i store deler av uken.

”Spesialpedagogikkens bivirkninger er ofte denne: Det avvikende blir så framhevet at man ikke lenger ser elevens ressurser.”

”… At vi må arbeide med deres svakheter, er åpenbart. Men vi må heller ikke la disse svakheter skygge for deres potensial.”
(S. Asmervik 2005:9)

Når det gjelder finansieringen slik som den er i dag føler jeg også at dette gir grunn til, ikke bare stigmatisering, men også frykt for barna. Det er slik i dag at de barna som kommer under PPT og må søke om midler til finansiering av IUP, må søke barnevernet om midler. Dette noe barnevernet igjen kaller forebyggende tiltak.