Observasjon

Å vera observerande = veremåte.

Det å observere er et viktig hjelpemiddel for å kunne innhente viktige opplysninger om et barn, om en barnegruppe, voksnes væremåte eller barns lek og aktiviteter. Observasjonen skal kunne bidra til at vi så nøyaktig som mulig kan skildre det vi ser i det daglige arbeidet vårt. Det er viktig å kunne skille mellom det vi faktisk ser, det vi tror vi ser, og hva vi kan tenke oss å se.

I disse timene var vi ute i vrimmelarealet og skulle observere. Jeg oppdaget at det var vanskelig å skulle observere uten å bli ”avslørt”. Det var og vanskeligere å finne et motiv for observasjonene.

Da jeg var ute i praksis var en av oppgavene mine å føre en observasjonslogg. Det jeg gjorde, var å velge meg ut fire, fem elever som jeg valgte og følge tett og så ofte som mulig føre ned hva disse elevene foretok seg. Selv om det var disse fire fem elevene som ble observert tettest, valgte jeg og å ta med andre spesielle hendelser i klasserommet i min logg. Elevene var allerede nummerert inn i et klassekart slik at jeg var i stand til å kunne beskrive alle elevene i klassen med nummer i stedet for navn.

Denne observasjonsrapporten skulle senere fortelle meg mye om elevenes personlighet og om foranledningen til større hendelser og deres konsekvenser. Det at jeg fulgte elevene så nøye kunne blant annet fortelle meg at ”elev nummer 2” var et ”uromoment i klassen”. Da jeg videre observerte denne eleven kunne jeg se at han også var en ”smarting” som kjedet seg gjennom timene. Han gjorde seg fort ferdig med de individuelle oppgavene, og i sin kjedsomhet tok han så ”kontakt” med ”elev nummer 13”. ”Elev nummer 13” var en elev som heller satt å lekte seg gjennom timene og lot seg fort rive med av ”elev nummer 2”.

På en helt annen måte, gjorde observeringen meg bedre kjent med dem jeg observerte. Jeg kunne observere at de endret holdninger fra fag til fag. Spesiell var endringen fra teoretiske til praktiske fag.