Læreren min...

fra barneskolen het Inger Johanne, men likte best å bli kalt ”frøken”. Hun var en veldig bestemt dame. Om hun ble provosert nok, tordnet hun ut i et uvær som stoppet de fleste i klassen som holdt på med noen streker. Ja, selv de tøffeste guttene i klassen sluttet å flire det hånlige, seirende fliret som de pleide å ha etter å ha fått reprimande hos de fleste andre lærerne. Når stormen la seg ble det vanligvis veldig stille.

Jeg husker henne som en dame med mørke klær. Jeg tenkte aldri over alderen hennes, men hun var nok en aldrende kvinne, med noen grå hårstrå innimellom det mørke håret. Og selv om hun kunne få den kaldeste vinteren inn i klasserommet på den varmeste dagen på året så var hun likevel en rettferdig og barnekjær lærer. Vi likte veldig godt å gå vaktrunden med henne ute i friminuttene. Da kunne vi få fortelle om ting som vi hadde på hjertet, enten det var noen som hadde vært litt slemme mot oss eller om det var det at pappa hadde svidd fiskepinnene vi hadde til middag dagen før. Hun lyttet alltid godt etter, og holdt system i køen over de som ønsket å ta ordet.

Med henne reiste vi på Sjøfartsmuséet, på Akvariet og på Fisketorget. Vi var på leirskole, ute i skogen og plukket sopp, som hun stekte til aftens for oss.

I seks år var hun læreren min ved Fridalen skole i Bergen. Jeg husker spesielt de siste dagene hun kunne ”holde oss i ørene”. Jeg mente at jeg så noe trist i øynene hennes, men tenkte at det måtte være feil. Hun kunne finne på å snakke om det første året vi var hennes elever. Da både hun som lærer og vi som elever ”gledegruet” oss og var fulle av forventninger.

Siste dagen fikk alle beskjed om å sette seg opp på pultene sine. I tur og orden skulle vi fortelle henne og resten av klassen hva vi hadde tenkt å bli etter at vi ble ferdig med utdannelsen vår. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men nå i dag sitter jeg her og skal bli lærer selv.